Så lenge vi blør - blør vi ikke saktere...

Førr ei helg. Helga med det rare i. Fylt av kontrasta fra ende til annen.

Etter nån døgnville daga i ørska sitt man igjen med en haug med takknemlighet. For at lillebror e ok og at vi har Narvik sykehus.

Føle mæ som en hykler når æ jogge forbi parolan på 1 mai på vei til jobb. Hjemme vente syke, sure unga som e lei av å være hjemme fra barnehagen. Takknemlig for å kunne nyte fredagskvelden med gubben. Trist på lørdags morra fordi man ikke kan delta i konfirmasjonen sammen med resten av svigerfamilien. Seinere på dagen svulme mammahjertet over glade unga som starte trampolinesesongen i lue og ullgenser mens det tikke inn bilda fra ei venninne som nyte strandlivet på Hawaii.

Så ringe det i telefonen til pappa. Æ merke med en gang at det e nå på gang, men æ trekk mæ unna. Underbevisstheta som slo inn? Pappa kommer gåanes «Det va en kompis av bror din. Han e flydd til sykehuset». Føles som ei klo grip om hjertet mitt og æ hold pusten.

Heldigvis, HELDIGVIS fortsette pappa med «Han e våken og klare å kommunisere». Æ puste ut. De millisekundern der kommer æ ALDRI til å glemme. Kem bryr sæ om den skremselen forkorta livet mitt så lenge broren min e i live.

Inn på intensiven. Får en støkk i mæ når æ står uttaførr døra til rommet der vi nettopp tilbragte ei hel uka med lillejenta vårres som trengte hjelp til å puste. Ny støkk når æ kommer inn og ser lillebror flat ut på ei båre.

«E det her di første sykemelding?» Hadde han ikke vært skada allerede skulle æ rista han. Førr at han har skremt oss sånn og fordi æ e så gla førr at han e i live. «Jepp! Det e vel det» Kompisan hannes e skjønt enig om at det aldri villet kommet nå sytemelding fra han der karen. Neida, han gjør det ordentlig når det først gjøres.

Ambulanseflyet kommer for å frakte lillebror og mamma til Tromsø.

 Hold tåran tilbake. «Vær nu flink pasient!» Alltid storesøster.

Bannes når æ og pappa går ut av intensiven. Fan altså! Koffer måtte du gjøre det der? Lyst til å slå til nokka. Skrike. Gla førr at han e i live.

Så kjøre vi hjem. Pappa foran og æ bak. Scootern står på lasteplanet på bilen til pappa. Bilen til mamma e så stille at æ får lyst til å vri om tenninga som ikke e der fordi den e så så fancy at den bare har en startknapp. Følge etter scootern mens æ stirre den i senk. I hodet snurre det om og om igjen; tenk hvis det bare va scootern vi fikk hjem! Det slår mæ når vi kommer til siste svingen at æ har kjørt 3,5 mil uten å sjekke bakspeilet. Tenk hvis det bare va scootern vi fikk hjem

Scooterdebatten e førr mæ fullstendig irrelevant i det her tilfellet. En ung mann på scooter, ei fjorten år gammel jente på sprangponnien sin eller en lykkelig seksåring som e ute og prøve den nye sykkelen. Alle treng vi sykehuset.

Så lenge vi blør e vi hvert fall i live. Og så lenge vi blør blør vi ikke saktere.

Det e vel en medisinsk sannhet med modifikasjona at vi e i live så lenge vi blør. Men vi blør hvert fall ikke saktere enn andre her i landet. Og æ e utrulig takknemlig for at Narvik sykehus e rusta til å ta imot traumepasienta.

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Riverhill

Riverhill

30, Narvik

Trine har feira sin andre 29-årsdag. Full av fanteri og fjas og vas som oppstår i frustrasjonen man kommer over som småbarnsmor, kjærring og en seriøs fulltidsjobb i tillegg til et tidvis fulltids siviløkonomstudie. Nokka som står her e sant. Nokka e litt sant. Og nokka e fullstendig tatt ut av sammenheng og spunne avgårde til nokka fanteri. Copy-right-paste Riverhill. Legg gjerne igjen en kommentar! Rive kjeft ? Send til trinemosling(a)gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits