All I want

Du vet når ungan spør foreldran ka de ønske sæ til bursdag - og forelder'n svare "alt æ ønske mæ e snille unga" ?

Vel, æ e ikke ei sånn mor.

 

Æ e litt mer sånn som knurre "SØVN! SØVN! SØVN! Alt æ vil ha e EI jævla god natt med søvn!"

Småbarnsmødre e nemlig ikke så storforlanganes. Det e nå som kommer helt naturlig etter syv år med konstant søvnmangel.

 

Dog e vi så heldig i huset at det e flere år siden vi måtte sto opp med kidsa. De klare sæ sjøl. Men de vekk oss hver morra når de står opp.

Sånn kl fem-ish. Oh yes. Og mens nån i huset klare å sove videre, klare andre ikke det... Gjett hvem- leken...

 

Nettopp avvikla nesten to uke med juleferie. Helt fantastisk. Spesielt julaften blei opplagt.

Julaften: Kl 03.57 "Mamma! Æ e sulten og nissen har gitt mæ godta i strømpen!"

"Gå og LEGG dæ! Det e MINST like lenge som TO Elsa og Anna-filma før du kan stå opp! Det e MIDT PÅ NATTA NU!"

Kl 06.27 "Mamma! Mamma! Lillevisern går SÅ sakte! Den kommer sæ ALDRI til sjutallet!"

To uke juleferie med revelje sånn ca halv seks- seks e berre lækkert.

Fråda av irritasjon når uken va gått og det var tid for første skoledag og storesnupp hadde akklimatisert sæ til feriemodus og måtte VEKKES ti over SJU!

Når ferien e over DA kan ho plutselig sove lenge da. Skjer hver jævla gang. E det muli???

 

Storesnupp hadde besøk av ei venninne her om dagen. Som kunne fortelle at ho aldri vekte foreldran når ho sto opp om morran.

"Koffer kan ikke du å gjøre det Thea?"

Søndags morra. BANG døra smell opp! Kl 05.27 "Æ e våken!" BANG døra smell igjen.

"Du glømte at du ikke sku vække oss" "SÅRR-YY!"

Mandags natt. Kl 03.14. Rasling i stua. Storesnupp i sofa med iPad.

Æ liste mæ ut i stua. Såre fornøyd storesnupp og en stykk hund kose sæ i sofaen.

"Thea! Ka gjør du?"

"Du sa jo æ ikke sku vekke dokker!"

"Jammen det e jo midt på natta! Gå å legg dæ igjænn!"

"Ikke min skyld at æ ikke ane ka klokka e! Æ gjor jo bare som du sa!"

 

 

 "SØVN! SØVN! SØVN! Alt æ vil ha e EI jævla god natt med søvn!"

Og nårrti i hælvete har gubben tenkt å førrstå det?

 

Det har føltes som æ har bært på en hemmelighet...

Det siste året har en anna mann kledd mæ naken. Ofte. Nesten hver eneste dag.

Med ordan sine har han strippa sjela mi til det røska så i hjerterota at det begynte å rive i hjertet. Og æ har vært så sint. Så sint på mæ sjøl fordi æ ikke leve, men bare eksistere. 

Førr det gjør ondt. Når man HAR de tingan som virkelig betyr nokka, men ikke klare å LEVE livet fordi de tingan som ikke e vesentlig ikke e på plass. 

A4-livet som va alt man drømte om i utgangspunktet. Mannen som æ vil dele livet med, nydelige unga som vi elske over alt på jord, fantastisk familie og herlige venna. Og hver eneste dag får man en påminnelse om at livet e skjørt. Det kan være over i morra. Likavel har æ ikke klart å leve. 

Så når Sondre Justad spør hvis æ visste æ sku dø snart, hadde æ da vært fornøyd med måten æ leve på - da riv det i hjertet! 

Førr æ har ikke levd de siste åran. Dagan har gått over i kverandre.  Alt har vært på det jevne. Og det føles som æ har gått glipp av alt. 

Gått glipp av livet. 

For et halvt år sida va æ vitne til et øyeblikk som skar sæ innerst inn i hjerterota. Det va så ondt og vakkert på samme tid. Bestemor tok farvel med sin mann etter 72 års samliv.

Det va så fint fordi de hadde fått delt livet så lenge. Så ondt fordi de ikke lenger fikk være ilag. Skremmanes fordi æ ikke ane kor mange daga æ får med min kjære. 

Æ har et nytt oppdrag i livet. Leve det. 





 

#OPPDRAGLEVE 

First degree of separation

Bursdagen min ja. Har altså overlevd min tredje 29 års-dag og fikk beskjed om å dele skriveria fra dagen med den forventning om at det kunne bli morsomt å lese. Så da kan æ jo starte med å dele den delen av dagen som faktisk blei litt morsom for mæ. Riktignok på gubben si bekostning. Men ka forvente han egentlig når han drar på tur til England og lar mæ være igjen hjemme?

Vi levde i bobla ei god stund. I trua på at vi hadde klart oss gjennom den berømte sju-årskrisa. Vårres krise blei så offentlig at den blei både utlevert på bloggen og brukt i markedsføringskampanje av Toyota Nordvik... 

Les om sju-årskrisa vårres her:  

http://riverhill.blogg.no/1438944582_sjurskrisa.html

https://issuu.com/nordvik/docs/bilavisa_nov2015  (side 21!) 

Separasjonen kom skikkelig plumps på der vi satt i den fine bobla vårres. Før det plutselig oppstod et øyeblikk der vi så på hverandre og sa: vi selg han! Ja vi selg han! Legg han ut på finn! E du sikker? Jah! Kjør på! 

First degree of separation va et faktum etter sju år. Og vi satt skrekkslagen og nervøs tilbake i sofaen med store øya og beit negla og så på bilannonsen som åpenbarte sæ på finn.no. 

Dagan fløy avgårde og etter sju uke va vi enda ikke enig om korsn bil vi skulle kjøpe neste. Det sir nå om kor fornøyd vi har vært tenke æ. #ektekjærlighet

Gubben drar avgårde på fotballtur til England. Vel unt forresten. Æ sitt hjemme og har god tid til å komme i kontakt med følelsan mine.  

Vi må holde på verdian vårres sir hjertet mitt. Vi har jo vært kokfornøyd! 

Trine har bestemt sæ. Ny Landcruiser it is! 

Bestille prøvekjøring og kjenne hjertet hamre når æ ser bilen stå klar. Prøvekjøring unnagjort og godkjent. Til og med pappa gir uttrykk for sin entusiasme og bifall. (Nån daga seinere skjønne æ koffer. Han vil å bytte bil..) Konspirasjon i form av "kampanje NY LC" blir til rundt middagsbordet. 

Klokka bekke midnatt og Trine har bursdag. Gjort klart til andre trekk: 



Lykkelig og uvitende stakkars gubben våkne altså til voldsomme bifall på facebook for den fine bursdagsgaven "han" har gitt mæ. 

Ikke så kjempehappy når han seinere på dagen kommer hjem fra England med den bilen han egentlig hadde kjøpt mæ i bursdagsgave... 

 



 

 

To be continued... 

 

 

 

 

Øyeblikk i hjerterota

Nån øyeblikk røre dæ djupest inni hjerterota di og sørge for å sett sine spor. Hittil har æ rukke å kjenne flere av dem både på godt og vondt. 

Tenåran der de øyeblikkan oppleves så utrulig intens. Dagen æ gifta med mitt livs kjærlighet. Når ungan kom til verden.

Den korte kjøreturen til sykehuset som føltes så uendelig lang der æ kjørte så fort æ bare turte mens minstejenta strevde med pusten. Da ho endelig fikk maska over ansiktet og æ kunne slutte å holde pusten min. Det øyeblikket legen sa at de vurderte å sende ho videre til sykehuset i Tromsø på grunn av tilstanda hennes.  De lengste sekundan i mitt liv da æ trodde lillebror va død.

 

I går skjedde det et nytt øyeblikk. Uventa og brått snudde dagen fullstendig.

 

Det gjør nokka med dæ når du ser bestemora di kysse mannen sin farvel. Etter 70 års ekteskap. 

Sorgen e enorm. Djup. Hjerteskjæranes. Det gjør så utrulig ondt å se og føle. 

Men midt oppi sorgen til oss alle føle æ ei ærbødighet. Over alle de åran de fikk i lag. Livet og familien de skapte. Som æ e så heldig å være en del av.

Hvil i fred bestefar.

 

 

 

 

Æ e så heldig at æ har funne kjærligheten.  Alt æ kan gjøre e å ta vare på den og håpe på å være like heldig som bestemor.

Leve kjærligheten!

 

 

Sju-årskrisa...

Glansen forsvinn etter nån år. Det skjønne vi alle. Sju-årskrise har vi også hørt (masse) om. Men vi va jo så dedikert. Forelska med et genuint langsiktig perspektiv fra første stund. Det va aldri nå tvil. Det skulle være oss! Førr alltid! Bli en familie!

Så kommer vi til sjette året. Glansen har fada bort. Sakte, men sikkert. Gløden e ikke der lenger. Gjensynsgleden glimre med sitt fravær. Føle liksom ikke nokka lenger. Løfte blikket og begynne å kike sæ rundt. Blitt så kjedelig! Akkurat den samme som alle andre. Når skjedde det liksom?

Men man prøve å ta vare på de gode stundan. Som alle de gode ferieminnan. Men usikkerheten lurke i bakgrunnen. Og den manglanes entusiasmen smitte. Begge begynne å kike sæ rundt. Argumentere i det stille for sæ sjøl. Fordela og ulempa. Det friste med nokka nytt. Vi e ganske lei. Klar for nå nytt. Det har tross alt gått seks år. Mye har skjedd på den tida.

Tar hverandre på fersken mens vi surfe på nettet og ser etter nye, mer spennanes muligheta. Mange fristelsa på nettet. Dessverre. Det her e alvor. Må ta oss en prat.

Det blir mye prat. Og mange diskusjona.

«Vil du virkelig det her? Du vet ka du har, men du vet aldri ka du får. Husk det!»

«Blir du å få samme følelsen for en ny? Det blir aldri det samme, det kan æ love dæ!»

«Og ka skjer når du ser den sammen med nån andre? Har du tenkt på det? Korsn blir du å reagere da?»

Sånn går hele sommern.

 

Før vi tar til vettet. Vi har jo hatt det så fint ilag. Nokka anna kan aldri bli det samme. Vi e blitt avhengig. Så vi trosse statistikken.

Det e viktig å ta vare på det man har. Så vi kjøpe en poleringsmaskin heller.

 

 

WNSY - We'll never sell you (L)

 

 



 

 Aldri undervurder TLC

 

 

 

Så lenge vi blør - blør vi ikke saktere...

Førr ei helg. Helga med det rare i. Fylt av kontrasta fra ende til annen.

Etter nån døgnville daga i ørska sitt man igjen med en haug med takknemlighet. For at lillebror e ok og at vi har Narvik sykehus.

Føle mæ som en hykler når æ jogge forbi parolan på 1 mai på vei til jobb. Hjemme vente syke, sure unga som e lei av å være hjemme fra barnehagen. Takknemlig for å kunne nyte fredagskvelden med gubben. Trist på lørdags morra fordi man ikke kan delta i konfirmasjonen sammen med resten av svigerfamilien. Seinere på dagen svulme mammahjertet over glade unga som starte trampolinesesongen i lue og ullgenser mens det tikke inn bilda fra ei venninne som nyte strandlivet på Hawaii.

Så ringe det i telefonen til pappa. Æ merke med en gang at det e nå på gang, men æ trekk mæ unna. Underbevisstheta som slo inn? Pappa kommer gåanes «Det va en kompis av bror din. Han e flydd til sykehuset». Føles som ei klo grip om hjertet mitt og æ hold pusten.

Heldigvis, HELDIGVIS fortsette pappa med «Han e våken og klare å kommunisere». Æ puste ut. De millisekundern der kommer æ ALDRI til å glemme. Kem bryr sæ om den skremselen forkorta livet mitt så lenge broren min e i live.

Inn på intensiven. Får en støkk i mæ når æ står uttaførr døra til rommet der vi nettopp tilbragte ei hel uka med lillejenta vårres som trengte hjelp til å puste. Ny støkk når æ kommer inn og ser lillebror flat ut på ei båre.

«E det her di første sykemelding?» Hadde han ikke vært skada allerede skulle æ rista han. Førr at han har skremt oss sånn og fordi æ e så gla førr at han e i live. «Jepp! Det e vel det» Kompisan hannes e skjønt enig om at det aldri villet kommet nå sytemelding fra han der karen. Neida, han gjør det ordentlig når det først gjøres.

Ambulanseflyet kommer for å frakte lillebror og mamma til Tromsø.

 Hold tåran tilbake. «Vær nu flink pasient!» Alltid storesøster.

Bannes når æ og pappa går ut av intensiven. Fan altså! Koffer måtte du gjøre det der? Lyst til å slå til nokka. Skrike. Gla førr at han e i live.

Så kjøre vi hjem. Pappa foran og æ bak. Scootern står på lasteplanet på bilen til pappa. Bilen til mamma e så stille at æ får lyst til å vri om tenninga som ikke e der fordi den e så så fancy at den bare har en startknapp. Følge etter scootern mens æ stirre den i senk. I hodet snurre det om og om igjen; tenk hvis det bare va scootern vi fikk hjem! Det slår mæ når vi kommer til siste svingen at æ har kjørt 3,5 mil uten å sjekke bakspeilet. Tenk hvis det bare va scootern vi fikk hjem

Scooterdebatten e førr mæ fullstendig irrelevant i det her tilfellet. En ung mann på scooter, ei fjorten år gammel jente på sprangponnien sin eller en lykkelig seksåring som e ute og prøve den nye sykkelen. Alle treng vi sykehuset.

Så lenge vi blør e vi hvert fall i live. Og så lenge vi blør blør vi ikke saktere.

Det e vel en medisinsk sannhet med modifikasjona at vi e i live så lenge vi blør. Men vi blør hvert fall ikke saktere enn andre her i landet. Og æ e utrulig takknemlig for at Narvik sykehus e rusta til å ta imot traumepasienta.

 

 

 

Ferie. Plis!

Lillemor fulgte faktisk opp gårdagens observasjon. Den om at mora faktisk har puppa allikavel, de va jo bare gjemt på magen. Idet æ kler på mæ en ordentlig bh i dag klok etter gårdagens skade uttale ho "Se mamma! Nu e puppan der oppe!" 

Så det meste kan fikses med ordentlig undertøy. Må bare beholde det på til en hver tid så slipp æ sånner destruktive hendelsa som igår. 

Influensaen har altså invadert huset og æ har feber på nokka som e sjette eller sjuende dagen. Det lille æ har klart å innta av fast føde denna uka tilsvare like mye som en hamster kan gjemme i kinnet sitt. Hadde æ bare klart å gå opp trappa uten å svaie hadde æ følt mæ fantastisk slank og flott. 

Og det e ganske heftig å være sprekksjuk med en toåring og en fireåring i hus. Og det e enda verre med en fireåring som e blitt frisk! Førr det e ikke nokka vanlig fireåring vi har i hus. Vi har altså fostra en fireåring som har fått det beste og det verste fra oss begge. Med det resultat en hyperaktiv unge med munndiare. Som kan være ganske forut for sin alder. Og med ei mor og en far nede for telling har fireåringen bare kuppa hele makta i huset. 

Leggetid. 

"Dokker! Vi har et problem!" Å mora tasse lydig inn på rommet til jentan. Fireåringen står med seriøs mine og hendern på hoftan attme senga.  "Vi har et problem! Sengebunnen e knekt akkurat DÆR førr æ har hoppa i senga før. Men det går bra!" Hele beskjeden avlevert med en mine som ville være en bygningsingeniør verdig. De ville bare laga en risikoanalyse før de klarerte konstruksjonen for videre bruk. Vårres snuppa nøye sæ med å sette på plass de gigantiske tøflan av nån oransje fly, klar til bruk til neste morra. 

Nytt problem. Storesøster har leda an en tissemarsj inn på badet. Nokka som vanligvis ikke bruke å være nå problem. "Ho lillesøster vil tisse med buksa PÅ!" 

Jeez. Det va nu en gang ho ikke ordna opp sj..... DUNK! 

Se førr dæ en tyrefekter i rosa nattkjole med langt flagranes blondt hår som kommer flyganes bakfra og tar ei sklidetakling og røske pysjbuksa av lillesøstra si. 

Æ ORDNA DET!

 

Æ treng en ferie. 

 

Toppløs amasonekriger

Står foran speilet og beundre det faktum at fem daga uten inntak av fast føde har redusert "gravide-kulen" som oppstod etter fødslan som ei permanent bivirkning etter inntak av så lite som ei halv brødskive. 

Kler av mæ sports-bhen og kem skulle trudd at det sku bli så fatalt at det ødela den selvfølelsen det tok fem daga med sultestreik å oppnå. Ufrivillig streik riktignok. Men likevel. 

Kler av mæ sportsbh-en og så kommer det fra toåringen på sidelinja "åh MAMMA du HAR jo PUPPA! på MAGEN!" 

Akkurat der og da kjenne æ at æ dør litt inni mæ. 

 

Seinere på dagen videreformidle æ seansen til gubben. Flire så han riste. 

Og æ kjenne at æ dør litt til inni mæ. Før æ blunke bort tåran med et innvendig boblanes sinne. "Ka fan e det DU flire førr? Det e førr fan ikke DU som har BÆRT på de der skapningan i over ni måneda, pressa dem ut av et hull som ALLE skjønne e alt før alt førr ALT førr lite og fått hængeBALLA av å være melkeku? "

Samtalen spille videre inni hodet mitt "Og æ vet at du ikke KAN gjøre det førrdi du e mann! Men ka fan har dokker fått brøstvorte førr da egentlig? Ka e greia med det liksom? KAN DU FØRRTÆLLE MÆ DET?" 

Mens raseriet fråde inni mæ og samtalen i hodet mitt e over oppdage æ at gubben e ferdig med å flire og les videre på nettavisen sin. 

Og i tråd med at det skal komme nå positivt av nokka negativt kjenne æ at i provokasjonen har grunderspiren i mæ våkna. Siden toppløs amasonekriger tydeligvis ikke e min greie har æ trua på burka-ninjadrakt. Det må bli en bra nisje å starte med! 

HIH-HAH-Æ-E-EN-NIN-JAH! I heldekkende burka. Skjuler garantert nedsynke byster. 

Fast forward - throwback 2014

Æ va så gla første nyttårsdag!  ENDELI! Endeli va 2015 her! Endelig tenkte æ, også heiv vi ut jula. Eller opp på loftet rettere sagt. 

Forøvrig va æ alerede langt inne i 2015 i løpet av romjula. Ingenting som en tjuvstart på varetellingskontrollan i romjula førr å fyre revisoren i gang. Full speed ahead! Nytt år og nye årsregnskap og ligningspapira som må lages og revideres! Må få mæ et liv. Æ vet. 

2014 ja. So last year liksom. Med unntak av et par høydepunkta deriblant at jentedrømmen gikk i oppfyllelse vil æ bare la resten forbli i glemmeboka. Men. Nån lyspunkta va det jo. Mens nån venninne blei på tjukken og andre fikk baby solgte familien Futt og lite fart unna barnevogner, kasta smokkan og kjøpte sin siste bleiepakke :O  #halleluja #sweet  

Tuppen og lillemor e nu henholdsvis snart fem og to og et halvt og nærme sæ fjorten begge to. Det e enormt mye vilje i huset. Og æ tør påstå at snuppen har et usedvanlig godt utvikla snakketøy. Kjeften går i ett. Konstant. Selv mor kommer ikke til orde. Far har tilpassa sæ situasjonen og har nu taletid mellom 19.30-03.30. Utenom de tidspunktan e han altså tilsynelatende døvstum. Survival of the fittest eller nå sånt hete det ikke? 

Men det va 2015. 

2015 sku bli så bra! DET sku bli mitt år! Året for racerfart på jobb og vitnemålet fra masterutdannelsen på veggen. Fart på jogginga igjen og få tid til å faktisk tilbringe tid med vennan vårres. Endelig sku vi få ett år som ikke endte i kaos. For all del, halvveis i januar fremstår det enda å se. Men starten har ikke vært lovanes. 

I en kombinasjon av lykkerusen over at 2015 va rett rundt hjørnet og sjokktilstand over å ha overlevd 13 måneda som konsulent i kraftbransjen på halv dag samtidig som æ jobba halv dag som revisor og et semester på masterutdannelsen mens gubben gikk på elgjakt datt æ ned i sofaen og tilbragte hele romjula der med ei godteskål som på magisk vis aldri blei tom. 

Det medførte en dårlig start på 2015 gitt. Hadde det vært lyssignal i speilet på badet hadde det lyst rødt. Hverdagen kom og bukseknappen ville ikke igjen. Shit happens. Når man leve på sjokolade. Og ikke røre på sæ. 

"Duuue... Kjære...." 

"Ja..." 

"Du vet det der undertøyet æ fikk hos dæ i julegave..."

"Ja...." (usikker tone)

"Atte... det va en inntier! Det e helt sant! Men... Det e bare at æ spist så mye snop i jula at æ passe det ikke akkurat nu. Så... Men forhåpentligvis passe æ det igjen i februar! (tenkepause) Eller kanskje vi ska si mars! (realitetsjekk) (skamfølelse) #stillhet ....... " 

 

 En ting e sikkert. 2015 e i full gang og æ vet at året blir å gå i fast forward modus. Midtveis i januar føles det som om jula va førr mange måneda sida. Og bikinisesongen nærme seg med yeti-steg og æ kjenne allerede nu at den utgår i år å. Som det har gjort hvert år siden æ va 16. Gründeren i mæ har trua på kompresjons-burka. 

 

Puppa og fardagsgava

Første gang ever at det blei en trivelig seanse å handle farsdagsgave. Sånn etter at man blei foreldra sjøl altså. Til tross for "puppeepisoden"

Forrige års katastrofe blei behørig referert i http://riverhill.blogg.no/1384114496_happy_farsdag.html

I år va det bare lillesnupp som gidda bli med. Like greit. Ho e ikke så full av fanteri tenkte æ. Unnskyld, proaktiv!

Joa. Det gikk fint. Innom NØYAKTIG samme butikkan som i fjor. At æ turte...

Men det gikk fint. Men det slo mæ når æ stod med kassa og fadesen blei et faktum. At koffer MÅTTE æ korrigere den vennlige ekspeditøren når han sa "åh, en Marius-genser på den lille gutten!" Koffer måtte æ si at det va ei jenta han snakka til? Og koffer måtte æ snakke til lillemor mens vi va i butikken, og tiltale ho med navn?

Nu har æ ingen mulighet til å benekte det hele. Førr æ har ingen gutta, men æ har en jentunge som lyde navnet Hedda.

En jentunge som på svar til "nu har vi kjøpt gave til pappa og bestefar" når vi står og se på at ekspeditøren pakke inn farsdagsgavan,  svare med et "NEI- DÆM HAR IKKE PUPPA!" Og røske opp fra posen min en leopard-mønstra BH og peive rundt med den i hele butikken mens ho fortsette "DET E IKKE PAPPA SIN PUPP!"

 

 

 

Redaksjonens kommentar;

 

1. Nei. Æ amme ikke jentungen på to år. Det e lenge sida det ikke va pappan sine puppa. Those days are over. Og vi va like gla begge to.

2. Verken faren eller bestefaren har manboobs.

Truselaus litteratur i kirka?

40 minutt etter æ va kommet hjem fra jobb va første klesvasken ferdig. Hvis du trur at det e et tegn på at ting går så på skinne at det e ingenting å blogge om så må du bare tru om igjen. Førr tru gjør man i kirka. Og det e ingen som sitt i kirka og les bloggen til ei frustrert småbarnsmor. Hvert fall ikke ei truselaus sådan. Gjerne gi lyd fra dæ hvis æ tar feil!

Førr ka hjelpe det at man e ferdig med EN klesvask når det ligg søtten og en halv maskin på vent?

Og du blei gallsur og tente på alle plugga når du kom hjem og fikk øye på gubben. Når alt va galt og hele verden va blitt til en stor bølge som kom fossanes mot dæ.

Og du ikke kan innrømme til gubben at grunnen til at du egentlig e sur e førrdi det eneste undertøyet som va reint va ei stringtrusa som va alT aLT ALT førr lita - og kvinnfolk blir førrrbanna når ting ikke passe. Det gjør ondt. Og det e ubehagelig når klesplagg vandre dithen til kroppsdela de ikke e ment til å dekke. Førr ikke å snakke om deprimeranes når plaggan "plutselig" har krympa i vasken og ikke lenger dekke de kroppsdelan de va ment til å dekke.

 

Og du har hatt tusen og dæven ting å gjøre på jobb i dag og hjernen har blitt til mos av å jobbe med SAP og Excel hele dagen.

Og du blei vekt halv fem på natta og ymse kroppsdela som tilhørte de tre andre familiemedlemman æ plutselig delte seng med hindra mæ i å sove videre. Etter at forrige natts "søvn" som blei avbrutt av gitarkameratan som bestemte sæ for å ha en nattkonsert. Og ho æ delte seng med fant det for godt å komme dumpanes ned i senga med et "æ MÅ dusje i morra. Æ sett alarmen på klokka seks! ÅH, det e visst bare to tima og trettini minutta til!" Og ho desverre va i stand til å lese rett. Men trivelige kollega e dem! Vært på jobbtur skjønne dokker.

Selvfølgelig e det herlige, skjønne og gode øyeblikk innimella. Som da vi får feire 80-årsdagen til "ho mor", eller "Olde" som ungan kalle ho. Og når storesnupp applaudere og gir lillesøs en "high five" fordi lillesnupp har tissa på do i stedet for bleia. De tre minuttan æ tilbringe i armkroken til gubben før vi blir enig om at det gjør førr ondt å ligge sånn. Det øyeblikket når lillebroren min smile til mæ i stedet førr å himle med øyan til mæ. Når pappa tar sæ tid til å "lynce" med mæ fra plattformen en lørdags kveld. Og når æ ser 24 statkraft-ansatte i full sving med en quiz som konsulenten har laga.

Ikke minst når storesnupp prate i vei med middagsbordet om at lillesøster har vært så flink og snakka SÅ MASSE med tvillingsøstra si i dag! "Jammen, ho Hedda har ikke nå tvillingsøster" "Joho! Det har ho! Og æ har Å ei tvillingsøster!" "Neeeei... det har dokker IKKE!" Som om æ ikke hadde merka om æ hadde pressa ut en ekstra unge liksom. Men det kan æ ikke si høyt fordi jentungan trur jo de kom ut av magen min etter doktoren hadde klipt den opp. Og æ har ikke tenkt å gå nærmere inn på det temaet før æ må.

Til æ kommer på det. Helsesøstera! Selvfølgelig! Lillesnupp overkom sjenertheta hos helsesøstera i dag.

 Nu kom æ på enda en ting. Fem tima og førti minutt etter æ kom hjem ligg de ferdigvaska klærn enda i vaskemaskina. #skivebom #nybegynnertabbe

Jomfruelige avsløringe

Det e mye dokker ikke vet om mæ. Og nokka av det æ e mest stolt over e mine jomfruelige tendensa. Litt for seint å rope jomfrufødsel etter to unga og to fødsla som gikk så enkelt at jordmora ringte et par daga etterpå og istedet for å spørre korsn det gikk heller spurte om æ ikke kunne bare gjøre det der på nytt? Med en gang! Det gikk jo så greit! 

Førr å bare vifte med rød-kluten med en gang kan æ si at nokka av det som har skjedd her i mellomtida e at både sprinkelseng, bilstola og siste barnevogna e kasta ut av huset. For en passanes (eventuelt veldig billig!) sum såklart. Minn mæ på om at æ aldri må bli selger... 

Og for å by på mæ sjøl kan æ fortelle at min største jomfruelige stolthet e at æ e nikotinjomfru! Seriøst! Aldri prøvd nå som helst nikotinske nytelsesmidla whatsoever. 

Men nu har æ bidratt med å bryte nye andre mer helsevennlige barriera i form av å ha "løpt" jomfrumila! 

Ja. Æ e så herslig at dørstokkmila har ikke tatt mæ enda. I stedet plage æ mine facebookvenna og såkalte følgera på instragram (ja, førr æ har førrvilla mæ dit åsså) med skrytesnaps i form av shoefie minst anna hver dag. Med de der fargerike joggeskoan mine som æ førrgude over alt på jord. Dødsfornærma når en konsulentkollega ikke så forskjell på dem! 

Og æ har sprunge ei mil i mine fargerike joggesko! 

Ellers flakse dagan avgårde som vanlig. Slitne unga. Slitne foreldra. Lillemor kjefta oss huden full her om dagen når vi kjørte hjem fra barnehagen. "SLUTT! Vær stille! Æ ska SOVE!" Det e sånn cirka en kilometer (?) å kjøre hjem fra barnehagen.... Og koffer kjefta ho på oss? Det e jo storesøstra som vekk ho alt alt ALT førr tidlig hver morra. Førr ikke å snakke om resten av familien. Kvart over FEM e IKKE morra! 

Tips tas i mot med takk! Skylde bloggtørken på søvnmangel. 

Men av og til. Av og til må du få nån til å hate dæ førr å kjenne at du leve. Og når hatet e over e forhåpentligvis den andre personen også i live. 

Vi snakke jogging. Ei venninna har altså FRIVILLIG avtalt en joggedate med mæ. 

Får melding utpå kveldinga. "Nu e møtet ferdig. Men...... Æ har ikke så løst å jogge allikavel. Ka du trur ?" 

"Æ sitt i joggetightsen" 

Stillhet. 

"Hate du mæ nu?" 

"Ja. Kommer om fem minutt" 

 

 

Og storyen gikk som følger; 

Det var en gang en revisor og en sur lege som møttes og dro på joggetur. Og plutselig hadde de sprunge ei halv mil. Og legen hata ikke revisoren lenger. 

#Ekte kjærlighet

Oh boy oh boy oh boy.

Det har skjedd mye de siste uken som har egna sæ på bloggen. Men det har akkurat gått rundt på et vis, bare ikke nok til at æ har hatt overskudd til å løfte lokket på datamaskina og logge inn i truselause Trine sin verden.

Men æ e her. Familien har det bra, æ går fortsatt truselaus i tre kvarter på morran, det e bare stress på jobb og status på vaskemaskina e ca ni maskina på vent. Alt normalt.

Det e dog identifisert nån avvik, og det e at ukeshandlinga går så det suse og leggan&låran (mine!) voks takket være at æ ikke e dotte av joggevogna enda. Heldigvis.

Uka før dær og uka før derigjen va æ veldig ivrig på jogginga. Takket være min supre plan. Tvang mæ sjøl til å gå i skjørt (på jobb) hver dag i to uke i strekk. Og jo, det redda joggemotivasjon og holdt mæ på asfaltstien. MEN - det va ikke så kult på slutten av uke to.

DIGRE legga. Brei som ei låvedør. Hver av dem altså, ikke til sammen. Hadde det bare vært så.

Mine legga som æ faktisk ikke va nå særli misfornøyd i utgangspunktet va plutselig blitt førrferdeli fæl å se på.

Står å heng i døra hos han der kollegaen min, "sjekk DE leggan! Like brei som ei låvedør jo! Ser jo ikke klokt ut!"

"Jo, men du må jo skjønne at det e førrdi du ikke TØYE at de e blitt så BREI"

Nei førr all del, ikke pakk det inn eller lat som du e uenig. "Tøye? Må æ det å? E det ikke nok å jogge? Shit!"

Leggan mine blir kontorets samtaleemne resten av dagen. og mine kvinnelige kollegaer ber mæ om "å slutte å tulle! De ser flott ut!"

Grrr. Det kan ho si, ho som fikk ropt etter sæ av en bekjent "æ så det va du som gikk førrbi kontoret, æ så nemlig det va de FLOTTE leggan!"

 

Ellers prøve vi (æ) å pleie kjærligheten og overleve.

Det å overleve e i stor grad knytta til det å gå inn på badet. På badet der det plutselig e blitt livsfarlig å bevege sæ. Årsakssammenheng e identifisert med den toåringen som satt nede og ropte "æ har spruta Æ HAR SPRUTA!"

Spruten va altså ei trekvart flaske balsamspray på badegulvet. Det e livsfarlig å bevege sæ på badet førr tida. Stor fare for whiplash og/eller blåræv og forstrekte lemma.  Tips tas i mot med takk!

For øvrig så herslig sprek at æ akkurat e kommet inn fra en joggetur, og før æ sprang ut hørte æ nån som mumla "nu e det en sjokolade som leve utrygt". Æ snudde mæ i farta, men mene ærlig spiker at æ ikke sendte nån stygge blikk. Uansett va den like hel når æ kom hjem. Og det e kjærlighet det.

Så prøve æ nu så godt æ kan. Dele den i to, og byr gubben halve. "Åh, takk men æ vil ikke ha". "Vil ikke ha??? Æ vil jo GI den til DÆ!" "Jo, og det  e kjempesnilt! Men æ vil ikke ha" "Men du sa jo i stad...." "Jo, men det va i stad. Da hadde æ søtsug. Nu vil æ ha nå salt!" sir han, og strekk sæ etter potetgullet mens han røske sjokoladen ut av handa mi og legg den i kjøleskapet for å spare den til ei seinere anledning...

Så står æ der. Snurt og trist og lei. Over kjærligheten som ikke blei tatt i mot, og sjokoladen æ ga fra mæ til ingen nytte. Men garantert blir å ligge der hele neste uke og provosere mæ..... My precious...

Knnnurr.... Grrrrrrr.....



 

Mageplask på fråtsevogna

Æ har dotte av nøktern-vogna. Mageplask. Eller, det va litt mer sånn at æ tok springfart og kasta mæ etter fråtsetoget. Der æ landa med et mageplask. Seriøst. Vi snakke mageplask. Æ sitt og momse smørbukk. Karamell for pokker! Det e bare snopavhengige som gomle god gammeldags karamell en mandags kveld.

Dokker skjønne det, at bare utsiktan til tre daga aleina med pudding en og to gjør at mor hiv selvdisiplinen over bord. Og lar snop-og brusfrie mandag til torsdag ta sæ en sjokolade. Eller femten.

Så æ bråbremsa utfor butikken i dag, så godt det lar sæ gjøre med en to tonn tung tanks med automatgir og trippa inn på mine faktisk svært så moderate hæla og hamstra. Smørbukk og sjokolade. Her snakke vi desperat.

Normalt skal ikke tre daga med propell en og to være nokka big deal. Det fins jo faktisk aleneforeldre å her i verden, æ e klar over det (#beundre dem). Men her va den opprinnelig godt tima jobbreisa til gubben plutselig fullstendig i konflikt med kalendern til revisorTrine, KonsulentTrine og StudineTrine. Vi snakke hælvetesuka som sendt fra satans oldemor. Knyt sæ i magen bare æ tenke på det.

Og normalt, normalt ville æ venta til gubben kom hjem med å syte offentlig. Førr vi har en sånn grei deal. De (få!) gangan han e på farten så tar ikke han kontakt førr seint på kveld, og da ETTER han har sjekka bloggen og følt på stemninga. Lun humor betyr "go" for telefonsamtale, sarkastisk tekst som drøppe med sinne betyr kun go-natta-tekstmelding åsså snakkes vi ikke før han e hjemme igjen.

Men nu, så e blodsukkeret mitt helt ute på "deep end" og kveldsutsiktan e god ka jobb angår. Og gubben e utpå ei eller anna øy en eller anna plass med minimalt med dekning. Type bare dekning i ett av vinduan i den der hytta. Så det e safe å syte offentlig førr i kveld.

Det vanskeligste når man e aleina med spinnvill en og to e å få besøke toalettet. Type oppgave som løses med å låse ytterdøra og la badedøra stå på vidt gap. Med en oppbruktt mamma-brøleape stemme som eneste virkemiddel til å skille ninja en og to. Æ lure på kor lang tid det blir å ta førr de her naboan flytte....

Men karatekid en og to e jo proaktive sjela som alltid. Finn alltid på nå å gjøre. Så når det plutselig blei veldig stille etterfulgt av lyda som minne mæ om et tog som kommer rullanes og på spørsmål om ka som skjer og storesnupp svare "æ fant bare sånn som smell!" - da får man det travelt med sitt ærende.

 

 



Bobleplast. Judomester en og to. Palle- på hjul! = Latterkrampe

 

Mor kan være proaktiv ho å. Mekka "hjemmekino" siden ho mente at ho førrtjente det. "Æ SKALL vælle film! Førr det e min tur!"

Shrek den tredje falt ikke i smak. Etter sju minutt med surkeape en og to overga æ makta. Vi snakke Care Bears. Nokka æ elska når æ va lita. Så da va det greit. Og mor kunne usett slå opp i ei bok. Vinn vinn.

 



#hjemmekino #popcorn&cola

Mushora og dødstrusla

Jada det jogges fortsatt. På fire daga hadde æ plutselig jogga to mil. Æ sir jo det her tar helt av. 

Ikke nok med det. Pappa les bloggen! Førr to tima etter bloggposten der æ hadde dissa han svært så offentlig for mangel på entusiasme i form av utropstegn i tekstmeldinga kom det. 



Ser du? Så mange utropstegn at æ klare ikke engang å telle dem :D Og æ kalle mæ revisor... 

 

Det va altså førr ei knappe uka sida når æ jogga hjem fra jobb førr første gang. Dagen etterpå tok galskapen over. Heiv på mæ joggeskoan i retning by1 og kiosken med de beste smågodtan. Det her måtte såklart også skrytes av. Instagram og pappa blei offer denne gangen. Trur jammen kollegaen min og nån venninne fikk en snap de å. 



Kom ikke her og si at du ikke kan lære en gammel hund å sitte! Se her! Skryt, utropstegn, tommelen opp OG smilefjes. Han pappa tar jo å helt av! 

 

Men den her jogginga, den e ikke bare positiv for helsa. Det står bra til med beina altså, men æ ska være gla for at æ kan stå på beina av helt andre grunna enn overbelastning forårsaka av sjokkarta plutselig bevegelsestrang. 

 

Her jogge æ (i gang-fart) hjem og ane fred og ingen fare når æ ser en kjent bil kjøre førrbi. Jess tenke æ. Endelig blir æ observert! Av en bloggleser attpåtil! ENDELIG! 

Lite ante æ at slaskeræva mi som så sykt mye strammere ut i en alt-førr-trang kompresjonstights kan provosere så mye. Dokker ane ikke ka æ får slengt etter mæ på gata! 

"Du så herslig sprek ut der du jogga! Æ hadde bare løst å smell til dæ med bildøra!" 

G.U.L.P 

 

Ellers har æ nu klart å holde mæ i live og uka gått i ett hattfåkk. Ane ikke kor dagen blir av. Eller, æ vet jo det. Morrakaos, jobb, middag, husarbeid, pensumlesing, husarbeid,  kveldsjobbing, jogging, mer husarbeid, dusje svært så motvillige unga, kveldsstell&lesestund og mer kveldsjobbing. Og sånn- FLYG nu dagan. 

Men vi klare holde oss flytanes på et vis. Lillemor på knappe to år bidrar med underholdning så det hold. Ho e svært så pratedyktig (skryte skryte), men det e ikke alt som sitt med første uttale.

Svigerfar kunne fortelle at ho ikke fikk til å si mushumla. Men han klarte ikke helt å huske ka det va ho kalte det... 

Dettan her måtte vi finne ut av så vi spurte kilden sjøl, og fikk svar! "Kan du si mushumla?" "MUSHORA!" 

Fantastisk! 

Skivebom og viljestyrke

Æ har vel tidligere nevnt min fullstendige mangel på retningssans og legg aldri skjul på det at æ prise mæ lykkelig over å ha gifta med mæ en kar som har sykt bra retningssans. Nokka har æ nu gjort rett her i livet. Men her e altså en illustrasjon for de som e mindre lokalkjent.

Her ser dokker koffer æ blei til månedens vits på kontoret. Æ har altså i snart tre og et halvt år trudd at æ har sett til Virak. Mens æ i virkeligheten har stirra på Veggen. Ja, vi snakke bærtur. Skivebom. Blondere enn blondest.

 

 

Ser dokker skivebommen?

 

I dag har æ avslutta ei hektisk uke med å bli steike tokig. Spenna hakke gær'n. Fikk en kjempeide! Jogge fra jobb til barnehagen. Gubben møte forslaget med dempa entusiasme. Eller fullstendig mangel om du vil.

Men viljestyrken kommer sæ. Æ heiv sekken på ryggen og 5,91 km blei det. Underveis så æ mange kjente bila og blei bare mer og mer irritert på støyskjerman. Sykt irriteranes. Her jogge æ altså fra jobb også e det INGEN som ser mæ. Øyna muligheten når æ kom til åpent landskap med Rema, men det va ingen kjenninga som va på parkeringsplassen akkurat da. Skuffa.

Nesten fremme med barnehagen holde æ på å krepere og forestille mæ nån bilda som blir bra illustrasjon til bloggen. Æ som et slakt på bakken med en haug med unga oppå mæ. Beklageligvis va æ fremdeles høyst levanes når æ kom frem og langt fra å krepere selv om pulsen va høy.

Og nu sku æ ønske at æ va så herslig sprek at æ heiv begge ungan på ryggen og sprang hjem opp alle  bakkan. Men æ vil ikke provosere. Så æ satt mæ ned på trappa og venta på at gubben sku hente hele jentegjengen sin.

Joggesjura e sykt fornøyd og stolt. Gubben anerkjenne så vidt bragden. Joggesjura treng mer bekreftelse. Det blir snap og meldinge til kollega, venninne og pappa.

Pappa opprettholde ryktet som en heller lite entusiastisk fyr og ivaretar mannfolkans stereotype. "Kor flink du e." PUNKTUM? Kunne førr fan fått ETT utropstegn i det minste! E det muli!!!!!!!!!!!!!!
Aldri jogga så langt og alt æ får e et PUNKTUM !   Mannfolk!  Her lytte æ ivrig til alt som kommer ut av kjeften på pappaen min som klare alt i hele verden og sitt på en pidestall og æ har ikke et snev av bitterhet for at æ ikke fikk verken ponni eller en mini (nej, det ekke helt sant. æ gråt fortsatt hver gang æ ser en mini) åsså får æ ikke et utropstegn engang!

!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

PS Takk til Margrethe for to rosanes setninge, FEM utropstegn og tommelen opp! I love you!

 

 



 

Trussel mot manndommen

De siste to uken har det tatt helt av her. Ting som har stått på den mentale to-do-lista mi i over seks år har blitt utført! Men nu e hverdagen her og formen e synkanes. Dessverre. Men æ har da fjerna julekortan fra kjøleskapet, og det e jo nokka! OG - de va BARE fjorårets! Ha hah!

Joggeprosjektet e still going strong. Æ har skulka en dag, men da blei det seks km på rollerblades og en kjapp gåtur med hundan i stedet. Nu e æ ikke ute etter å irritere dokker, men det her e faktisk mer et viljestyrkeprosjekt enn nokka anna. Etter år der ting bare har tumla sæ opp i hjernen og Mount Everest på skuldra i form av dårlig samvittighet handle det nu om å bare få ting gjort! Så det handle ikke så mye om selve jogginga, men DØRSTOKKEN!

Det burde jo vært en bonus førr gubben at kjærringa kommer hjem drøppanes våt etter en søkkvåt joggetur i regnet. Æ gikk for treningsgudinne, men kom hjem som ei drukna katt. Bomma storveis der. Heldigvis gikk gubben glipp av synet.

 

Alle har vel på ett eller anna tidspunkt i livet hatt den livsfarlige dusjen på badet sitt. Som knalle dæ i bakhodet når du minst vente det. Eller den som bare sig og sig og sig nedover stanga til strålen e på høyde med rumpa di.

Vårres dusj har da segge sakte nedover stanga si lenge lenge. Samtidig har vannforbruket vårres vært dobbelt så stort fordi det lak i .. ledninga? røret? SLANGEN! Det va det æ sku frem til. Og såklart, første dag etter ferien da ungan skal skrubbes fra topp til tå så man ikke skjæmmes over å levere dem - da bestemme dusjhodet og slangen sæ førr at de har fått nok av hverandre. Hele greia for til hælvete og æ endte med å dusje to svært motvillige snuppe mens æ holdt sammen slangen og dusjhodet. Det gikk på et vis. Med rein vilje.

Proaktiv modus og den ferieuka der ungan e i barnehagen og mor og far ska få svingt sæ i heimen. Med husarbeid altså. Så  delegere sporenstreks; DU får ansvar førr å fikse dusjen! Yess sir gubben. Og glemme hele greia. Førr nån tima hvert fall.

Nån tima seinere etter heftig ryddeseanse uttale æ at det hadde nu vært fint med en dusj! Dusj da sir gubben! Nei det kan æ ikke! Koffer i - nei det kan du ikke! Æ drar med en gang!

Gubben kommer hjem med storfangst. SVÆRT dusjhode og lys og greier. Vise ivrig frem. Sånn, nu kan du dusje! Åh, han e så fornøyd med sæ sjøl! Nærmest lyse utav han!

Og han har all grunn til å være stolt! Dusjen va kongebra! Helt fantastisk. Og det syns æ allerede FØR æ har oppdaga hemmeligheten. Dusjhodet va nemlig bare helt perfekt! Du vet når strålan bare går alle veia og gjør ondt eller e så pinglat at du aldri får balsamen ut av håret? Her snakke vi perfeksjon!

Og æ ane ikke ka som skjedde, men det va nu en dings på dusjhodet og æ måtte bare skru på den. Okei, når æ så den fikk æ litt forhåpninge, æ innrømme det.

OH YEAH BABY, det va en massasjedusj!!!! Koffer sa ikke gubben det når han hadde si stolte og svært så nøye introduksjonsvisning? Hm. Mistenksom.

Det føltes som æ va på spa. Massasjedusj OG æ hadde badet førr mæ sjøl. Kan du ønske mer?

Endelig ute av dusjen sprinte æ ut til gubben "åh det va jo massasjedusj!" "Ja..." "Vesste du det?" "Ja, såklart vesste æ det!" "Jammen koffer sir du ikke nokka da!" "Neeeei....."

 

Føle mannfolk virkelig sæ så trua om dagen? E det fordi vi e begynt å dra til Danmark og lage babyan vårres der? Eller fordi det e begynt  å lages rosa verktøysett og har bynt å henge opp skiltan vårres sjøl? Æ bare lure.

 



Massasjeherligheten va heller ikke sponsa. Æ skjønne ikke ka æ gjør galt....

 

Mannemann

I går va en bra dag. Gubben fikk pleid sin maskulinitet og æ fikk bekrefta at den der jogginga e egentlig bare bortkasta.

Æ har ikke lagt skjul på at gubben e kokken i huset. Det e han som har den sofistikerte ganen av oss to. Og den eneste av oss som evne å lage middag uten å svi maten.

Gubben score maskulinitetspoeng i fleng med å grille selvskutt kjøtt på grillen. Entrecote - type elg. N.Y.D.E.L.I.G.

Men selvfølgelig, Selvfølgelig måtte han påpeike det under middagen. Bare MÅ førrtelle størstesnupp at pappa har skaffa maten som står på bordet. Med å skyte den! Heldigvis gikk det bra. Fireåringen tok det med fatning, etter at faren hadde forsikra om at de ikke skøyt de minste dyran.

Så gubben hadde en god dag der han fikk pleid sitt maskuline ego.

 

Mens æ fikk tidenes opptur når æ kom på besøk til venninna mi. Mi smellvakre BLONDE venninne med bein herfra og til evigheten. Som stod og vaska bilen - i bikini!

Og gubben hennes va ikke noensteds å se! Tenk det - det nytte ikke kor lekker man e - gubben gidd allikavel ikke å stå og beundre skaperverket!

E det muli???

Så, æ fikk jo den oppturen. Nytte ikke uansett kor fit og fager man e, gubben finn alltids bedre ting å gjøre.

Ikke nok med det, det viste sæ at gubben hennes stod på kjøkkenet og laga middag !

Sinnasnekker Truselaus

 

 Det tar HELT AV i heimen. Det ordnes både det ene og det andre. Ja. Sku tru vi sku selge huset og fløtte snart. Førr det e jo da ting falle på plass. Og æ e føle at vi snart har bodd oss inn. Tok bare seks år. Og jo, gubben mene vi skal selge huset til neste år.

Æ har ønska mæ dørskilt helt siden før vi flytta inn her. En forlovelse, et giftemål og to puddinga seinere har vi fortsatt ikke blitt enig om etternavn. Men vi har i det minste blitt enig om etternavn til puddingan. Og det e jo flott! At ungan ikke e navnelaus. Men i går eller overigår tok æ altså saken i egne hender. Sku gjerne sagt i egen mus, men æ har ikke mus på datamaskina mi. Og æ klarte heldigvis å bestille dørskilt uten å bruke musa mi. Som æ ikke har.

I dag plompa skiltet ned i postkassa. Æ dreg gubben med mæ ut på trappa, "se her!"

 "Ja, det blir greit det der. Men du får montere det sjøl! Det der e DITT prosjekt!"

Æ knip kjeften igjen.

Gubben fortsette "Så kan du jo fløtte knaggan ett hakk lenger ned, sånn at det blir sånn som du egentlig ville ha det..... Ka, blei du sur nu? "

"Sur? Æ syns du e en drittsekk!"

"Hæh? Drittsekk?  Bare førr at du må skru opp et lite skilt sjøl? Det e jo DU som har bestilt det!"

"JA, æ syns du e en drittsekk nu. Æ kan gjøre det sjøl, mens æ syns godt at du kan gjøre det siden æ gjør ALT mulig anna.  Æ gir mæ hælvete i kor mange sesonga med Sinnasnekkern vi har sett og at han OttoFjotto sir at kjærringa å må lære sæ å snekre og bidra!  Æ driv jo den her jævla AS Familien! E ikke det nok? Nån ting syns æ ærlig talt du kan ta ansvar førr!  "

Gubben gape. Og lukke klokt munnen igjen uten å si et ord.

"Men æ mente ikke vi sku montere det nu altså! Nu ska vi slappe av på sofaen!" Æ klare å redde stemninga såpass at vi nikke unisont og marsjere opp i stua. I utakt.

 

Litt seinere. Æ finn ut at det e på tide å ta saken i egne hender igjen. Proaktiv sjel i dag!

Full av pågangsmot vandre æ på vaskerommet. Må "dessverre" passere gubben på veien, da vi må gå gjennom datarommet førr å komme inn på vaskerommet. Ingen respons. Han sitt bare og gaule "Take that suckers! Mother fuckers!" til de mest sannsynlig fremmedspråklige motstanderan i playstationverdenen.  Pågangsmotet forsvinn fort og æ angre umiddelbart på at æ kommanderte han til å rydde verktøyhylla her om dagen. Førr alt æ treng ligg rett frem i hylla. Shit shit pomfritt. Æ må faktisk gjennomføre det her.

Så æ satt i gang. Ikke nokka banning, men æ e kanskje litt krass mot de stakkars hundan som kommer på trappa og sjekke trøkket. Men æ fikk det fanmæ til! Og æ klarte til og med å SMILE når gubben kom med nye bits til skrumaskina som skulle passe bedre enn de æ hadde funnet. Tenk det!



 

 

Nu e det kanskje på tide å nevne at vi like før "episoden" hadde vært på en spennanes date i dag. Type besøk på husfabrikken! Gu kor æ gler mæ til gubben skal snekre og æ ska myse i tiiiiiiimesvis for å hente inspirasjon og gjøre farge-og designvalg. Trur faktisk æ blir å legge inn mer arbeidstima enn det gubben blir å gjøre! Så det så! Æ ska skrive timeliste! Førr det kan æ i det minste!

 

 

 

Åja, det blei steike nye gardina i dag å. Når vi va på roadtrip kom æ over ei sysjappe med et fenganes ordspill i vinduet;" i tråd med tiden!" Måtte jo bare gå inn der. Så nu har jentan steike nye, SVINDYRE og jævli skeive og skakke gardina...

 





 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Joggeidyll

Æ e nu blitt ei sånn hersli sprek småbarnsmor som jogge. Æ jogge og æ jogge og æ jogge. En halvtime hver dag. Og det her har nu pågått i ei hel halvanna uke :O Æ e awesome! Og vi har det så idyllisk hjemme nu at dokker ane ikke!

Førr de som kjenne at de har lyst til å skule neste gang de ser mæ og kanskje knurre litt fordi æ så herlig sprek så kan dokker bare roe dokker ned med en gang. Ikke har æ gått ned i vekt og ikke har æ fått flatere mage. Så bare slapp av!

 

Forrige uke på Camp Skjomen va det hersli familiedyll. Mor stod opp med ungan, rydda og dulla og satte en deig med rundstykka, før far stod opp og overtok roret mens mor heiv på sæ joggeskoan og slepte hundan med sæ ut døra. Og kom hjem svett og smørblid, til nybakte rundstykka. Kvalmanes kosli ikke sant?

Denna uka har ikke vært nokka bedre. Opp med ungan om morran, hiv på dem klærn åsså har vi sykla ned til barnehagen alle mann. Vinka adjø til de søte små som nesten glise kjeven ut av ledd fordi de har fått sykle til barnehagen - før mor og har har sykla HJEM igjen. Oh yes!

Vi har ferie. ALEINA! Mor og far har fri, mens ungan må i barnehagen. Og æ har null dårlig samvittighet. Dem holdt jo på å ta livet av hverandre etter tre uke hjemme ilag. Dessuten har de voksne ei eviglang liste over ting som må ordnes, vaskes og ryddes hjemme.

Tilbake hjemme slumre gubben på sofaen mens mor tar sæ en joggetur før ryddeøkta. Hersli idyll igjen. Æ vet.

Og ka gjer du mæ? Gubben har bynt å vise omsorg for den spreke kona si! Kommer hjem fra butikken med sportsdrikk til mæ. Både sånn "før trening" og restitusjonsdrikk.

"Se her ka æ har kjøpt til dæ! Må du drikke den før du drar ut!"

 "ÅÅÅÅHH, har du kjøpt til MÆ?" #smelt (i forkant av dettan hadde æ altså hatt et utbrudd av type tåra i øyan og tramping i gulvet mens æ messa "nu må du bynne å ta vare på ! førr æ klare ikke gjøre det sjøl og det e ingen andre som gjør det!" Trampan e altså understreka)

"Men æ må spare den til etterpå! Æ kan ikke spise nokka før æ drar ut !"

"Du må jo spise frokost før du jogge! Kan ikke bare dra ut uten å få i dæ nån ting!"

"Æ kan ikke!"

"Kan ikke? Du MÅ jo SPISE! Drekk nu nokka i det minste!"

"Æ kan ikke sir æ jo!!!"

"Kan ikke? Ka fan e det førr nå jævla tull? Du må jo spise nåkka! "

"Æ KAN ikke sir æ jo! Og det e DIN feil!"

"MIN FEIL? Æ har jo handla sportsdrikk til dæ førr hælvete!"

"JA og det va veldig snilt. Men det e FORTSATT DIN FEIL!"

"Ka fan e det du prate om?"

"Ja, e det ikke dine unga æ har skvisa ut????"

"Hæh?"

"Æ kan ikke pempe nå jævla jus før æ drar førr æ vill ikke pesse mæ ut!"

"Hm.....Det kan jo førr fan ikke æ vite!"

 

Sånn går nu dagan. Sportsdrikken va forresten sykt god. Den va så god at æ hamstra masse i dag, også jogga æ ut på tur nummer to nu i kveld bare førr å kunne pempe en sånn. True story! Nei, æ e ikke sponsa. Men æ syns æ burde vært det! Med både sportsdrikk og truse! ;)

 



 

 

 

Porno pakke!

Fytti-fløyta det her har vært nån effektive daga etter ei hinsides lat uke!

Lørdagen føyk avgårde i joggetur, baking, besøk, fjelltur, middag,mer baking, hyttebesøk også sneik gubben og søskenbarna hannes sæ på havet i kvellinga mens æ holdt fortet hjemme.

Søndagen va ikke nå dårligere. Rakk en kort-kort joggetur før det celebre besøket meldte sin ankomst, deretter va det barneridning kombinert med fremvisning av den berømte tomta, så kom det nån ekstragjesta (som æ hadde savna veldi!) og det blei servert hjembakst til lunsj (telte forresten ti stykka til bords!) før vi føyk avgårde i Berghølla ("stranda") og ungan bada villmann i den iskalde elva og herja i sanda. Alle foreldran hadde merkelig nok glemt badetøy hjemme.

Æ påberope mæ at besøket va en suksess når det kom et forsiktig "korsn e hytteprisan i Skjomen?" Oppdrag utført!

Men dagen va ikke over der. Rakk akkurat i hive i oss middag før vi sykla bort til olde(mor) førr kaffe&kake.

Og så. Så kom styrkeprøven. Vi hadde altså tilbragt ca halvanna uke i Camp Skjomen.

Det her føre til styrkeprøven fra hælvete!

Vi snakke Bagasje. B.A.G.A.S.J.E. Klær. Klær. Klær. Sykla. Hjelma. Rollerblades. Rideklær. Rockering. Klær. Klær. Klær.  Strandleka. Gummibåt. Ole Brumm. Tjuefem par sko. Badmintonracket. Hårføner. Rettetang. Krølltang. Balsamspray. Sminke. Barberhøvel. Bleia. Tingeling. Doctor McStuffins. Smurfedrakt.  Klær. Klær. Og klær.

Æ har kanskje ikke nevnt at vi kjørte ei F*TTE (Æ får ikke lov å skrive f-ordet lenger hos ho mamma eller ho Ida, dem blir så flau) full stasjonsvogn pluss en Landcruiser fylt til randen innover med B.A.G.A.S.J.E. Og da va ungan med dela av sin bagasje der inne i Skjomen allerede.

Det e en prøvelse. Det e en prøvelse å pakke sammen bagasje tilsvaranes to f*tte fulle bila samtidig som du skal vaske dæ ut av (svigermor!) sitt  hus med selskap av en to- og en fireåring som har lada opp energien med tre uke ferie fra barnehagen.

Æ va kanskje ikke så blid mot han svigerfar som va så uheldig å komme forbi når seansen nærma sæ slutten.

Men da hadde vi til slutt låst ungan fast. I hver sin bilstol vel og merke. Og det nærma sæ avgang.

OG storesnupp hadde da gjentatta ganga klatra opp i båten der ho absolutt ha tak i åran. Og eneste viset å få dem ut derfra va å kaste dem ut av båten. Type med hårfin klaring fra lillesøster sitt hode.  

Heldigvis e æ og gubben et velsmurt maskineri. Som aldri lar de kommentaran som kan komme til å komme i sånner situasjona feste sæ i bevisstheta eller hukommelsen.

Og gubben e en jævel til å pakke! "Se her!" Gubben stryk over den rette smoothe linja i bagasjerommet. "HELT PLAN!" "Ja kjære, du e en helt! Du e helt PORNO til å pakke!"

 

Dagens begivenheta blir avslørt i morra. Big News. Vi snakke mange tomma!

 

Flash! News! Trusefrue is back!

Å gu korr æ har savna bloggen min! Det e nemlig ikke bare de fire trofaste leseran som har måtte lide under pc-angsten min (/feriemodus). Vanligvis e æ sjøl innom førr min daglige kvote med prima underholdning. Av mæ sjøl.Den e min egen dasslektyre! Oh yes. Æ e forresten  prima dassunderholdning (*tidligere bekreftet per telefon av en ekstern kilde)

Det e ingen andre blogga i hele verden som æ finn så underholdanes som min egen. Men det e kanskje ikke så rart. Førr når æ beskrive førr dokker situasjonen med toåringen som flyg på rømmen i bare bleien og ørten nummer førr store støvla mens æ står med hendern full av bolledeig - så får æ et svært så virkelig bilde i hodet. Type flash back.

Og flash News!  ÆI'm  back! Trusefrue is in tha house! Woop woop! Apropos det. Vi har jo vært på ferie og greier, type med campingvogn førr FØRSTE ganga. Men æ kommer tilbake til det. Etter at æ har forsikra mæ om at reisefølget vårt familien Karoli befinne sæ på et sted i Noreg der ingen skulle tru at nokon kunne surfe på 0G-nett som klare å laste ned bloggposta. Og over lengre tid. Eller no sånt. Men det va huset vi snakka om.

 

Vi bor førr tida hos svigers :O  Se der- tidenes bloggkilde tenke dokker.

 

Må dessverre bare drepe den forventninga med en gang. Både æ og gubben har truffe jackpot i foreldrelotteriet.

 Og svigers bor på hytta for tida.

 

Vi har altså mollkosa oss i Skjomen i over ei uka. Kommer mer om det seinere, vente celebert besøk i morra og vil ikke skape førr store forhåpninge....

Nokka skaderapport må åsså vente, førr vi forlate ikke åstedet før i morra kveld. Men æ kan fortelle at stillinga e foreløpig Thea/Hedda - bestemors pyntegjenstanda 1-0.

Ja, det e nemlig litt stressanes å ikke bo i egen heim med knoll og tott... Meget mulig det kommer en bloggpost om det å!

 

Sku egentlig bare si hei! Stay tuned! Det ryktes om et sinnsykt travel høst, så det her kan bli veldig bra! Førr bloggen!

 

 

 

 




Snikpiik - dagens utflukt

 



 





Ståkk domm

Æ elske ungan mine!

"Pappa nu e det din tur å vaske!"

Toåringen e akkurat ferdig med middagen og har tydeligvis reflektert over arbeidsdelinga. Mora blei sykt fornøyd. Førr selv om ho måtte ta oppvasken som vanlig e det e tanken som telle. Og førr å ikke snakke om at snuppa e nokka reflektert å akkurat ha fylt to!

Men om æ blir forundra over toåringen sine taleevna og reflekterte øyeblikk forundres æ like mye over mi STÅKK DOMME bikkje. Illustrasjon nedenfor.

Ser du den? Ho fant den ho å. Til slutt.

 

Ellers blomstre søskenkjærligheten. Innimella. Det går litt opp og ned merkelig nok.

Kveldsstell. Tilbyr hverandre å holde hånda til den som e "offer" for negleklippinga. Så søt, dokker ane ikke. Et nanosekund etter kjede den omsorgsfulle søstra sæ og dryle hårbørsten i panna på ho som allerede anser sæ som torturoffer. Tredje verdenskrig i anmarsj. Mora si skriking bidrar ikke nevneverdig til freden. Pappaen kommer og redde hele dagen med si maskuline fremtoning.

Hold hender støtt og stadig - mammahjerte smelt

 

 



Lillesnupp gjør mæ stadig stolt. Sett frem skoa til mora. Selv om formen e shabby og æ må gå for Converse fremfor høyhælan - e æ ikke mindre takknemlig og stolt! The girl knows her shoes!

 

Æ e altså her. Det e bare den verste uka ever i året å være revisor. Men 30 juni e kaoset over. Gu kor æ ser frem til det. Førr å overleve har æ altså bevilga mæ bloggfri i det siste. Det går nemlig an når man ikke får betalt for å blogge! Her gjelde det å se lyspunktan skjønne dokker!

Æ har altså lufta mæ lamme konsulentgjengen som fant det for godt å gå ut og feire at det har gått bra med Trine bak roret, æ har handla mæ nye sko, gått på rollerblades og føttern har måtta bære kroppen min opp slalombakken opptil flere gang, godt hjulpet av gordon settern i trekk og venninna mi som turleder.

Snart ferie. Det gledes!

 

 

 

Skrytepost og hælledussan

Det gjelde å være effektiv. Mens æ frese inn i barnehagen sitt gubben uttafor i bilen og ringe og bestille pizza. Æ benytte tida til å rydde i hyllan og få et meget kort "ha det" fra storesøs som ska bli med kjæreste nummer to med hjem før æ dytte lillesøster foran mæ ut porten.

Hente pizza. Kjøre forbi barnehagen igjen. "Æ vill ikke i barnehagen!"

"Nei, slapp av! Vi skal hjem og slappe av!"

"Æ skal ikke slappe av!"

"Ka du ska gjøre?"

"Æ ska leke! Og pise middag! Du kan slappe av! Ligge sofa!"

Seriøst. Ho e bare akkurat fylt to år.

 

Æ ikke bare slappa av på sofaen, æ sovna der. Desperat når æ kom til mæ sjøl. Panikk! Kan ikke fortsette sånn her!

Facebook. Meldinge. Personlige forespørsla ansikt til ansikt. INGEN som vil være med på tur. Dørstokken va JEI høy i dag.

Men æ klarte det. Kom mæ over dørstokken sjøl, så va gordon setter'n primus motor opp slalombakken. Veldig kjekk hund å ha! Mens den der cocker spanielen min gikk tjue meter foran og lukta på blomstern! E det muli!

#skrytedryss

Æ så jo jævli sprek ut. Treningsklær, pulsklokke og kompresjonstights og greier. Men æ kan førrtelle at æ bruke en halvtime opp! Til sammenligning bruke mi hæsli spreke venninne tolv minutta. Når ho høygravid. Ja. Det e bra ho e så grei ellers hadde æ ikke likt ho.

Åja. Når æ kom JOGGANES hjem sto jo ALLE naboan ute. Fantastisk timing! Men æ e jo ei (førr) ærlig sjøl. Så innrømte at æ bare hadde jogga fra bunnen av slalombakken. Type par hundre meter.

Men alt e bedre enn ingenting!

 

Natokrisa ja.

Hælledussan. Va den ikke søt?

Gubben førrbanna. Henta tv'n fra soverommet. Satt sæ ned. Etter to minutt "det her gidd æ fan ikke!" og storma ned til playstationen.

Om det va på grunn av den lille søte tv'n eller dårlig kamp vet æ ikke.

 

Åh. Høres ut som æ glemte av at æ stengte hundan i gangen. Shit shit pomfritt. De ska få mat og vann - æ love !









 

 

Spiring og propping

"Mamma koffer vanne du ikke blomstern dine?" Mine blomster liksom. Legg merke til det. Kunne det ikke være pappaen sine blomster?

"Æ treng ikke vanne dem. Dem e av plastikk, akkurat sånn som lekan dine!"

"Koffer har du ikke ÅRNTLI blomster? Det har ho bæstemor!"

"Førrdi æ e en skam førr familien!"

"En kam? Mamma ka e en kam?"

"Gløm det!"

"Hvis man har årntlie blomster i vinduet kommer bare ho lillesøster og knuse dem i TUSEN bita!"

Diskusjon ferdig. Og nei, man sku ikke tru at æ va i slekt med ho mor (verdens beste mormor). Som for øvrig bruke å stikke fingran i pottan hos ho mamma og påpeke de tørre forholdan. Av og til stikk ho i potta til en plastikkblomster  åsså. Førr sikkerhets skyld.

 

Det synges. Og det ropes.

Kveldsstell. Tid for bleieskift. Og snuppen e jo bare så SØT i lag.

Lillesøster ligg på rygg. Klar for ærendet. Storesøster "ska æ holde dæ i handa?" "JA!" kvittere lillesøster. Det her e faktisk nokka dem bruke å gjøre under andre utrivelig seansa som negelklipping.

Det går smertefritt i fem sekund. Før storesøster kjede sæ. Bare MÅ erte sæ. Tar sutta ut av munnen på lillesøster, peive i været og svupp inn i munnen hennes igjen.

Gjentar seansen. Ørten ganga. Lillesøster hyle i protest. Mora brøle. "Kutt ut det der!"

Situasjonen roe sæ og dem hold hender igjen.

Denna gangen vare freden i tre sekunda.

 "Ska æ proppe dæ på magen?"

"Nu har du med å hålle kjæft og roe dæ ned!"

 

Ellers kan æ melde om herslig kosli stemning i det nye VM-studioet vårres. Hele familien i senga. Gubben og sine fem jente. Heldig fyr!

I hundehuset

Krisen har eskalert. Vi snakke rød sone. Full beredskap.

Mens ho fotbalfrue e på sponsa cruise e æ i hundehuset.

 

Nokka oppmerksomhet kan æ se langt etter.

 

Dokker skjønne. Det blei svart. Bekksvart i stua. TV'n blacka ut. Ikke snestorm å se engang. Og det e fotballVM.

K.R.I.S.E¨

Altså vi har en tv til i huset. På soverommet. Åsså kjent som grunnen at æ får lokka gubben inn i senga mens æ enda e våken.

Så æ så liksom ikke problemet. T.A.B.B.E

Gubben e stressa. "Ka vi ska gjøre med den der TV'n?" "Neeei, æ tenkte vi ikke sku gjøre nånting. Kjøpe en ny en til  høsten kanskje"

G.E.N.E.R.A.L.T.A.B.B.E

I.D.I.O.T

Selv æ har ikke ord for å beskrive det blikket han sendte mæ da.

 

Tydelig at den der tanken min at han kunne jo bare se på fotballVM i senga utgikk fullstendig. Og æ som tenkte det kunne være koselig. Æ har jo minst tre andre alternative skjerma å se Netflix på enn den der TV'n. Så kunne vi oppholde oss i samme rom i det minste. Pauseunderholdning kunne æ å stille med.

Men nei.

 

Krisemøte i NATO

 

 

Krisemøte i NATO. La mæ naken inntil gubben i natt, og han sovna! What?

Kem bryr sæ om at klokka va fem og han bare hadde sove en time i løpet av natta. Ta det som et kompliment at han blei så avslappa at han endelig fikk sove? E du teit? Han SOVNA!

Vet ikke ka æ ska gjøre. Trur det e større sannsynlighet for at æ klare å etterligne ho Minni Mus enn ho Marilyn Monroe.



Ka dokker syns?

 

 

Vil dokker vite ka vi styre med de dagan vi har det herslig koslig å?

Lørdag. "Familiedag"

 

Kom oss avgårde på Villmarksmessa. Vi e tro mot A4-stempelet. og følge saueflokken.

Bonusen va at vi fikk vært lamme både venna og familie. Storesnupp fikk snekra sæ ei fuglekasse lamme gudfar, befant sæ plutselig oppå en ponni igjen, og tatt zip line mens ho klora sæ fast i kompisen sin. Zip line taulina taubanen eller ka farsken du kalle det kommer til å bli et jævla gnagsår uansett ka du kalle det. Det her bli et jævLI langt år til neste messe og mulighet til zip line.

Vi vurdere å mekke zip line fra tomta og ned til huset til mamma og pappa. Nån som e med?

Æ klare ikke et helt år med det maset. Det siste ho sa etter ho hadde sovna va : æ vil kjøre tauline!

Men fy flate kor artig det va å se kor artig de hadde det! #smelt

Direkte fra messa va det middag lamme svigers i Bjerkvik - hente bikkjen - bursdagsfeiring i Skjomen. Kunne sagt mye om den bursdagen, men det blir en anna dag ;)

Hjem. Fotballenke. Blogge. God natt.

 

Krisemøtet i NATO får æ ta en anna dag.



Tilskueran så på han Lars Monsen altså

 

 

 

 

 

Suging på høygir

Ka e det med mæ? Altså, hjernen min går på høygir. Tankan mine flyg hundre-og-seksti-tre ganga fortere rundt i hodet mitt enn æ klare å uttale dem.  Og æ kan prate bra fort æ! Bare spør....alle!

Koffer kunne ikke det her slå ut i en superduperhyper høy IQ? Som finn på smarte ting og vinn nobelprisen og redde verden og sånt.  I stedet for en hjerne som finn ut at det e en kjempeide å blogge om de tre kvarteran på morran der æ spring truselaus rundt i første etasjen og prøve å koordinere familien ut av huset. Eller som av et legevaktbesøk trekk den konklusjonen at 2-sek e et jævli dåli kallenavn hvis du e mannfolk.

Kor æ tar det i fra? Trur æ må bynne med slektsforskning. Heller det enn å melde sæ til høyst eksperimentell hjerneforskning som enda e på forsøksstadiet. Syns du det va feigt? Husk på at æ e revisor. Eliminere risiko. Trygghet. Slektsforskning it is!

Det strides. Delte meninge.  Det går fra "Du e god du!" til "du ekke god førr fem flate øre!" til "du e flink å skriv!" til "du ekke klok!" til "æ går å truselaus på morran" til "Trine da!"  Åh. Ho mamma skjæmmes sånn. Stakkars mamma.

Og at æ kan skryte og glede mæ over at bloggen min offisielt e omtalt som prevensjon. Jo, det kan æ love dokker at æ e stolt over.

Æ elske gullan vårres over alt på jord. Og dem e helt normale og gjennomsnittlige unga selv om æ mene at de e de flotteste skapningan  på jord. Akkurat sånn som det skal være. Men ærlig talt, småbarnsforeldretilværelsen e en godtebutikk av tragikomiske situasjona som e grobunn for frustrasjona som får dæ til å ville stange hodet i veggen. Før du i neste øyeblikk får en nesekos og kjenne hjertet ditt smelte på innsida av kroppen.

Helt normalt. Ting e akkurat sånn som dem skal være.

 Det e bare det at gubben va så uheldig å gifte sæ med ei hvis hjerne går på høygir og sug til sæ mange av de her situasjonan og må SKRIVE om det førr å utagere. Koffer kunne æ ikke.... gjøre nå anna heller? Som å squatte så æ får ei sprettrumpe gubben ikke kan motstå? Eller vaske klær og stryke skjorten til gubben? Eller male ferdig huset?

Æ bare lure.

Ja. Ka skjer? Fredag i dag. Fancyfriday. Skjørt og semi-hæla. Må fikse mæ en fotovegg med spotlights så æ kan bynne å ta skikkelige selfies med dagens outfit og greier.

Åsså har gubben invitert mæ til sengs. Aleina. "Æ har kobla tilbake igjen der inne så nu ska du bare ligge i senga og se så mye på tv du bare vil!"

Jess. Tilbudet om senga førr mæ sjøl inkludert egen tv gjelde visst en hel måned. Fotball-VM. Eneste relasjonen æ har til det e at han der hyperberømte tremenningen min Ray-Kay som æ ikke skal skryte på mæ at æ nångang har hilst på engang har laga musikkvideoen til vm-sangen til ho der unge blondina Ade-ett-eller-anna. Æ må forresten se den. Støtte slekta.

Åh. Koffer kunne æ ikke fått sånner evna heller? Har dokker sett korsn han bor? Han bor i LA med et sånn der svømmebasseng som forsvinn ut i lufta. Dokker skjønne ka æ mene?

Men det va fotball og Fotball-VM ja. Æ ser frem til en måned i ensomhet. Og i gårkveld kobla æ plutselig koffer gubben plutselig va så entusiastisk og oppmuntranes når æ sa at æ måtte få fart på bloggen igjen. Han pleie ikke å klage, men han har ikke vært nå direkte støttespiller heller. Merkelig nok.

Nu e konsulenten så sliten etter ei uke med manneinfluensa og dødstrusla og rapportering på målekortet at ho ikke engang klare  være ergelig for at det her ikke blei det hysterisk morsomme blogginnlegget æ hadde klart i hodet mitt kvart over seks i morrest.

Det forsvant imella TRI rate, back log og vvo i dag.

Men heldige mæ har jo senga førr mæ sjøl! Helt til halv ett når første snupp kommer, og neste snupp kommer halv fire og æ våkne igjen halv seks etter ei vakenatt (ja, vake. man sov ikke når man e blitt mamma, man bare vake) med stiv nakke etter nok ei natt på tverke og bleierumpe i ansiktet og ei lita tå i naveln.

 



En-to-tre buksa ned

Nesten egentid i dag å. Innom sykehuset for konsultasjon. Men det va før æ henta kidsn i barnehagen, så det telles ikke.

Inn til legen. Kor det går? På gebrokkent norsk såklart. Narvik sykehus fremstår som en magnet for utenlandske lega. Når det skal være sagt va det et godt forståelig gebrokkent norsk. Og en kompetent lege.

Det va de her mageknipan æ hadde i vinter. Forklare status. Og til svar kommer det nån setninge æ aldri hadde forventa. "Det finnes en app for det!" Åh! Fantastisk!

Tenk å få beskjed fra legen om at "det finnes en app for det!"

Håpe det kan finnes opp en app som kurere kreft og andre styggedomma.

I mellatida får æ nøye mæ med denna. Appen va visst en bra guide over matvara som man burde moderere sæ med. Æ kan meske mæ med loff! Her skal det loffes! Fiber e visst verste sort. Heldig med den. Æ hate sånn der sunne mørkebrune frø-brød. Fisj og æsj.

Nokka anna som skjedde når æ gikk inn døra fikk mæ til å være takknemlig over at æ ikke e en rikskjent blogger. Eller lokalkjent omså. Altså, æ har jo nesten hatt manneinfluensa denna uka og dermed kledd mæ for å matche formen. Shabby form betyr baggy bukse. Og høyhælan e parkert.

Og nu vet æ ikke. Men æ HÅPE at den godt voksne gubben som gikk bak mæ og kauka "Hei! Du! Du miste buksa! Haha! E det på mote nu eller? Ser dokker! Buksa e på vei av!" hadde promille. Eller va påvirka av kraftige medisina. Veldig kraftige medisina.

For det første. Buksa va på ingen måte på vei av. Altså æ kan da beherske mæ. Har ikke for vane å kle av mæ så snart æ går inn døra til et sykehus. Og ikke hadde æ fått nån klaga på jobb heller. Selv om den ene sprekingen der foreslo han kunne ta ned selan på sykkelshortsen så vi kunne gå rundt og matche resten av dagen. Æ ba han gå og ta sæ en dusj heller. Aleina.

Men det va den der kaukanes gubben. Som ikke har peiling på mote.

Det e mulig han lot sæ forvirre at æ gikk med snekkerbukse (selebukse) og lot selan henge ned. Men allikavel. Seriøst.

Og tenk hvis æ hadde vært lokalkjendis. Kjent for den "truselause" bloggen. Ka tru alle hadde tenkt da når de hørte den der gamle gubben kauke..... Mhm....



Påskekylling og fingeramputasjon

Æ håpe dokker lure på ka som skjer. Det her e altså til mine elleve trofaste lesera. Eller ti. Æ e jo støtt og stadig sjøl innom bloggen og lar mæ underholde av mæ sjøl. Må ikke forveksles med annen form for egenunderholdning altså.

Denna uka har æ hatt egentid. Småbarnsmora e lykkelig. Æ har vært på legevakta. Med bare mæ sjøl :O

Ble sendt hjem fra konsulentjobben denna uka. Med ymse beskjeda. Han på HR (altså human resources-  personaldudesjefen sjøl) foreslo at æ sku holde pusten i ti minutt så forsvant nok hosten min. Ja, han har kontor ved siden av mæ. Og va nok litt lei etter ei uke med konstant høylytt hoste fra nabokontoret.

Mens konsulentsjefen sjøl spurte om æ hadde ull i hodet? Æ så nemlig sånn ut.

Jo takk.  Stas å få en sånn kommentar. Men ho hadde faktisk helt rett. Æ så ut som æ hadde ull i hodet. Og det kunne vært verre. Ho kunne spurt om æ hadde hull i hodet.

Enda godt æ har fått gode tilbakemeldinge på jobben æ gjør, sånn at æ ikke tar dødstruslan til mæ. I det minste på blogg-stil-referatet æ skriv etter hvert avdelingsmøte på teknisk avdeling. Det e blitt referert til som ukas høydepunkt. Æ skriv riktignok det som regel fredags kveld. (#geek, æ vet) Men kem bryr sæ om korsn det går mandag til fredag mella åtte til fire når dem elske referatan mine. De eneste som blir lest sir dem. Altså, ei sånn bemerkning til en økonom fra en gjeng med ingeniøra heng VÆLDI høyt. Ingeniøra knurre som regel når dem ser økonoma.

Og nu går avdelingsmøtan veldig radig unna. Fler og fler som ikke tørr å si en kjeft. Sjefen e kjempefornøyd!

Men det va legevakta. Klok av erfaring (eller skade om du vil) ringe æ først. "To sek bare!" Vente. Bla bla bla. "To sek!" Bla bla bla.  Får "time" klokka seks. Jess tenke småbarnsmora. Legg til normal ventetid og æ går klar av leggetida til ungan med gooooood margin.

Inn på legevakta. Den andre pasienten klage over å måtte vente en hel HALV time. Sukk og stønn. Og unnskyld. Unnskyld for at æ ikke kom med et sympatisk smil. Men du skjønne det. Æ tenkte at det måtte være lenge siden ho der va småbarnsmor. Ho va garantert pensjonist. De e de i verden med mest tilgjengelig fritid som har aller dårligst tid i hele vide verden.

Men tankan mine vandra altså til når vi satt med en hylanes treåring på fanget i over en time hos legen. En hylanes unge med knekt arm. Som måtte fraktes til Harstad og operere. Over en time før legen gidda se på armen. Skjemmes over mæ sjøl som ikke fremførte et hysterisk anfall på legekontoret. Kan love æ har spissa albuan mine siden da. Æ har grodd mammaklør!

Og æ hadde hvert fall ikke nå smil til overs når ho hadde venta i ett minutt og fikk komme inntil legen før mæ, som hadde time akkurat da. Kred til legen da. Han hadde effektivt regime. Sendte mæ til prøvetaking i mellatida. LEAN. Liker!

Blodprøve. Samme sykepleiern som æ traff på telefonen. "Sett dæ dær" "2 sek bare" Bla bla bla. Tar tlf "2 sek!"  "Au, æ har ondt i finger'n. Føles som den skal eksplodere" "Hm, det har æ aldri vært borti før. Kanskje vi må amputere?" Han 2-sek smile. Ja. Det va nemlig en veldig trivelig og flink mannlig sykepleier. Og æ tar mæ sjøl i å tenke, æ håpe ikke de du jobbe lamme har lagt merke til det samme som mæ. Forferdelig kallenavn å få hvis du e mannfolk.

 

Blodprøven ja. 3 stikk førr en CRP på 11 e dårlig uttelling. Men æ fikk hostesaft. Med morfin. Det va da nokka. Ellers har æ ABS of steele (magemuskla av stål) og gangsperra etter å ha hosta i to uke, men syns kanskje det va et dårlig alternativ til slankekur å hoste så maten kommer i retur (førr mye detalja? sorry).

Seansen tok bare en halv time, og æ va hjemme til leggetid. Dessverre. Men æ va faktisk smørblid fordetom. Det e et under ka "egentid" gjør med ei småbarnsmor.

Ellers går nu dagan. I dag leverte æ ungan i barnehagen i dunjakke og henta i shorts. Sånn e det i Nord-Norge.

Åsså trur æ at æ har litt piggat kort lunte førr tida. Hinsides stress med jobb og hus og heim. Æ og gubben e på tur ut døra. "Ser jo ut som en jævla påskekylling!" Æ hiv mæ rundt så kjapt at speilbildet mitt  ikke rekk å heng helt med. Ser på mæ sjøl. Den der toppen e nu bare pastellgul tenke æ før æ morre "ka du mene?" "Det der håret mitt ser jo ut som en jævla påskekylling!" "Åja...."

 

 

Les mer i arkivet » Januar 2017 » August 2016 » April 2016
Riverhill

Riverhill

31, Narvik

Trine har feira sin tredje 29-årsdag. Full av fanteri og fjas og vas som oppstår i frustrasjonen man kommer over som småbarnsmor, kjærring og en seriøs fulltidsjobb og tidvis masterstudent. Nokka som står her e sant. Nokka e litt sant. Og nokka e fullstendig tatt ut av sammenheng og spunne avgårde til nokka fanteri. Copy-right-paste Riverhill. Legg gjerne igjen en kommentar! Rive kjeft ? Send til trinemosling(a)gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits